Kjærlighetserklæring til Ludvigsen

Jeg er født i 1980 og så lenge jeg kan huske – til tross for noen flyttelass til ulike land i barndommen – har de fantastiske musikerene med artistnavn Knudsen og Ludvigsen underholdt meg og de som har vært meg nær. Jeg har også vært svært heldig med valg av en musikalsk familie med mye sang og mye musikk, spesielt sammen med min farmor og farfar. Farmor sang nemlig. Hele tiden, uansett humør. Og farfar fikk sine tre fine sønner til å trives med noteark og et mangfold av musikkinstrumenter.

Men nok om det. Jeg er knust. En av mine helter forlot oss nylig helt unødvendig. Og hver gang jeg hører ham spille tenker jeg på absolutt alle gode minner med absolutt alle de fine menneskene som har gitt meg så utrulig mange fine stunder frem til nå. De som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å stille opp for festivaler her i Tromsø, Døgnvillfestivalen på langt et unntak. Deres første år på Alfheim-matta er et av mine aller, aller største øyeblikk. For her kommer de, Knudsen og Ludvigsen. Inn i presserommet. Jeg er festivalens bildeknipser og har truffet og fotografert en rekke “kjendiser. Men her er de altså, fnisende,  skubbende menn såvidt eldre enn min fantastiske pappa. INGEN i rommet kunne annet enn å smile og det var som alle holdt pusten i flere sekund. Og så kom latteren! Oh, du herlige latter påført av personlighet og varme! Her stod de, våre helter, på kloss hold og fulle av iver til å snakke med akkurat oss og vise akkurat vår region at de virkelig ville være her. Dagen derpå skulle nydelige RareRina intervjue de på lokalTV og danse som en snegle sammen med de. Og denne dagen skulle vi plutselig ende opp avfotografert sammen med våre helter, vi barn av åttitallet. Det var meg en fryd, på lik linje som alle sanger de har laget og som jeg har kommet over. Som voksen. Og jeg minnes så utrulig sterkt bilturenen med greveling grevelang og vet at jeg var minst like lykkelig da som nå når jeg hører flinkasene pludre i vei. Og da diktet under stod på trykk i forrige ukes Morgenbladet måtte jeg nesten gråte e skvett. Og idag var det uunngåelig. Så herved klippes det inn sammen med et svært, kjært minne fra Alfheim Stadion:

dinisaurusen og dragen

Foto: Vidunderlige Yngve Olsen Sæbbe.

Marimekko in my heart

When I was a little girl, my mother had this one bag with the coolest emblem on it. I wouldn´t know it until I was a bit older, but this was in fact the logo of Marimekko. My mother still has this big black bag, almost thirty years later. And I always keep a few of their prints close by to keep up the good moods, like the pillows and the round chair in this photo:

PRIVATmegleren - i samarbeid med Nordea

In case you didnt know, Marimekko is a Finnish company based in Helsinki that has made important contributions to fashion, and are particularly noted for brightly-colored printed fabrics and simple styles – which I fell in love with years ago.

Now that we are moving, I keep deciding on what new fancy Marimekko-items I should bring in to the next few happy, bright colored years?

Rød Marimekko