Kjære Mark, savner du meg? Og savner jeg deg?

Hei, jeg heter Marie og jeg er – var – superbruker av det sosiale nettverket ditt, Facebook. Jeg har hatt konto lenger enn jeg tør å innrømme, og har brukt flere timer (uker) av livet mitt til å scrolle nedover feeden min enn jeg burde innrømme. Men nå får jeg ikke logget meg på!

Det hele begynte da jeg leste at alle med .edu-eposter fikk lov å melde seg inn, jeg studerte jo “Journalism Mass Communications in Advertising” i USA og hadde en helt egen e-postkonto derifra som bare venta på å brukes. Jeg hadde flytta hjem til Norge, og ingen andre jeg kjente her hadde Facebook-konto. (Booring!) Men så smalt det, bokstavelig talt; Jeg hadde iherdig snakket med venner om dette nye, store nettverket og samtidig invitert mange jeg kjente på e-post. Plutselig kom Norge etter – alle snakket om Facebook, alle ble med og alle bel hekta. Jeg vil aldri glemme den dagen da jeg gikk inn på den lokale kafeen Cirka, og ikke mindre enn tre stykker snudde seg da jeg kom inn. De hadde med seg laptopene sine og utbrøt alle og med stor glede – og stor frustrasjon – atat de hadde akseptert invitasjonen (og andre sine) og nå var helt hekta. Det var senvinteren 2007.

Siden den gang har jeg alltid hatt en jobb der Facebook har vært et av de verktøyene jeg har brukt for å nå mennesker på ulike måter. Men nå kommer jeg meg ikke inn! Jeg er ikke blokkert, men “økten min har utløpt”, og jeg antar jeg er i denne båten sammen med 40 ( +50) millioner andre brukere. Passordene jeg får tilsendt på e-posten min funker ikke og selv om jeg venter inntil 12 timer mellom forsøkene, får jeg beskjed om at jeg har forsøkt å gjenopprette profilen min for mange ganger.

På mandag må jeg være logget inn fra 08.00, men nå tenker jeg at jeg pålegger meg en real Facebook-pause. Hvem vet, kanskje resultatet er er at jeg scroller færre ganger nedover feeden hver uke? Bruker tiden på noe annet? Huff, det ville jo vært en “dum” bivirkning av denne prosessen. Smilefjes.

 

 

Hei, bloggen! Jeg beveger meg videre – følg med, davel!

Jeg vet, jeg vet: Denne bloggen er sjeldent forsømt. De siste årene har jeg rett og slett publisert evig nok for denne skrivende nettsjela, så mariesme selv har ligget her – brakk.

Forresten: Er du en av de som har fått mail fra LinkedIN om at underskrevne har flakset over i ny jobb? Det medfører ikke helt riktighet, men nesten: Senter for IKT i utdanningen ble fusjonert 1. januar, og jeg fikk æren av å følge med på lasset. Alle grunnene til at jeg søkte meg til senteret lever videre, og på mange måter så har jeg oppgradert jobben. Denne mora har gått hen og gjort byråkrat av seg, i Utdanningsdirektoratet – direktoratet for barnehage, grunnopplæring og IKT. (Hvem hadde trudd det?) iktsenteret.no, nettstedet jeg fremdeles er nettredaktør for,  skal om litt legges ned, men mye av innholdet flytter over til større og vakrere dyrkemarker: www.udir.no (bye, bye, Drupal og hello, EPiServer). Besøk meg der, om en liten stund. Udirbloggen (også WordPress, som denne) får også noen av mine gullkorn framover, hvis hun er heldig. (Humre!) Kanskje fyller jeg på med noen fler ord her også.

 

God lørdag, verden!

 

 

P.s. Fremdeles 2 småpiker og en mann under samme tak som meg. D.s.

 

 

Hva skjer her inne egentlig?

Tja…svært lite, egentlig. Og kulturen uteblir, teknologien det samme. Beklager hvis du kommer inn hit for å lese og lære om det jeg tenkte denne bloggen skulle handle om i starten. Men hun er jo noen år gammel nå da, og hun har visst endra karakter. Husk, dette er mitt fristed og jeg deler og skriver det som faller mitt hjerte nærmest i det jeg tar til tastaturet for å lire av meg. Og siden jeg nærmest lider av publiseringssyken 8 timer om dagen uken igjennom på jobb, og et av de lovde temaene er en snasen gjenganger i den publiseringa…ja, da blir det mindre av den sorten inlegg her. Og den kulturen, den får jeg ikke smakt så mye på som før, grunnet de to mini-meene som jeg har satt til verden. Så versegod: Les om mat og de stakkars, stakkars menneskene på flukt! Det er det jeg brenner for, og det er det jeg skriver om. Snart, en vakker dag, kommer det sikkert et “klokt” innlegg om (sosiale) medier igjen, kjenner jeg meg selv rett; det er jo snart (!) mars, så da nærmer jeg meg Twitter-jubileum. Og så skjer det jo diverse spennende ting på internett som sikkert trenger å skrives litt om. Vi får se – følg bare med inntil videre.

Flyktninger takker Tromsøværinger for givergleden

PRESSEMELDING

 

– På lørdag inviterer vi til en spennende opplevelse på The Edge, med mat og kultur fra Midtøsten. Flere av flyktningene som har kommet Tromsø ønsker å takke for den enorme givergleden.

Det forteller Eliana Lakis, som i fjor inviterte til en enorm innsamling av klær og utstyr til trengende mennesker på flukt. I ettertid har hun reist både til Hellas og Libanon med varmende bidrag fra byens befolkning – i tillegg til asylmottakene her i nord.

– En god start på integrering er å inkludere hverandre på ulike arenaer, og i Tromsø har vi så mange gode festivaler å velge mellom. Denne gangen står en smak fra Midtøsten på agendaen under nordlysfestivalen, hvor to ulike kulturer møtes under samme himmel, sier Lakis.
Hun forteller at dette er starten på et lengre samarbeid for integrering av flyktninger.
Tid og sted: The Edge fra kl 14.00-17:00 på lørdag 30. januar

 

Strikk ullklær til barn på flukt

PRESSEMELDING

 

 

Bli med på strikkedugnad for de minste flyktningbarna. Nå deles snart varme og tørre klær ut gjennom helsesøstre i Tromsø.

 

Gruppen Ull er gull har allerede sendt avgårde 75 bager fulle av ullklær sammen med hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet sørover i Europa. Før jul delte de ut pakker med ulltøy direkte til et transittmottak i Tromsø.

 

– Nå i januar skal vi levere ullsett til sentrum helsestasjon. Helsesøstrene deler disse videre til flyktningebarn og asylantbarn fortløpende, sier Carina Uldal som startet gruppen Ull er gull sammen med fem venninner.

 

– Tøyet vi strikker er for flyktningbarn mellom 0 og 4 år; luer, votter, sokker, bukser, gensere, skjerf, lue med hals og tepper. Helt, rent og pent brukt ullundertøy og strikketøy kan også leveres. Vil du være med å strikke, eller bidra med noe annet så er du velkommen. Bli med og delta med det du kan!, oppfordrer Uldal.

 

Mange av garnbutikkene i Tromsø har engasjert seg og ønsket å hjelpe Ull er gull-gruppa. De tar fortløpende imot ullklærne som folk strikker og donerer til formålet. Garnbutikken Den blå tråd i Sortland har også blitt med på trenden, så dette er i ferd med å spre seg.

 

Ulltøy kommer inn fra hele landet, og engasjementet er stort. Nå trenger Ull er gull-gruppa flere ull-bidrag. De ønsker at initiativet skal være et varig engasjement, og tar fortløpende imot bidrag.

 

Levering

  • Bidraget kan leveres hos flere lokale strikkeforretninger: Bundingen på Jekta og i sentrum, Heklekroken, Husfliden eller Snarby strikkeservice i Tromsø, samt hos Den blå tråd i Sortland.
  • Bidraget kan også leveres på døra til noen av administratorene av Ull er gull. Mer info om det finner du på facebook-gruppen Ull er gull – knitalong for barn på flukt.

 

Fakta om Ull er gull

Du finner mer informasjon på facebook-gruppen Ull er gull – knitalong for barn på flukt. Der er allerede 810 strikkeglade medlemmer i gang med dugnaden!

 

De som sammen holder i trådene i Ull er gull er Carina Uldal, Synne Wold, Maja Sojtaric, Maria Östensson, Marit Garfjeld og Marie Smedsrød.

 

 

Sophie Elise og alle disse skriveriene

Kjære verden, hva skjer der ute? Hvorfor bryr så mange seg om hva en frøken fra Harstad skriver i dagboka si? Er det antallet klikk hun får? Utseendet hennes? Makten hun har? Synes vi synd i henne?

Journalist Anki Gerhardsen kritiserte denne uken Harstad-blogger Sophie Elise Isachsen i artikkelen “Hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise Isachsen?”, noe som har ført til nok en debatt rundt og om rosabloggeren. Sukk.

Det er kanskje litt lett for meg som har to pittesmå piker å tenke at “hvis jeg var mora til en 14-15-16 år gammel jente, så ville ikke jeg latt henne legge dagboka ut offentlig”. For det gjorde denne “lille” frøkna, på pikerommet. Full av slitne tanker og tungt sinn, som så mange andre jenter og gutter rundt seg, og uten en haug med nødvendige sperrer. Og så ble bloggen populær, og pengene datt inn. Og da kunne hun jo bare fikse på de tingene hun ville og kunne fikse på, som vi andre ikke har noe med å gjøre i grunnen, for pengene hadde hun jo. Og foreldrene kunne ikke lenger stoppe henne, for alderen var på plass. Og så begynte vi å bry oss – for hva gjør dette med alle de små søte leserne hennes? Som heller ikke er fornøyde med det de har fått av kropp og utseende? Når denne vakre frøkna føler behov for å endre på seg? Hæ? Da har vi kanskje lov å synes litt, men det er så mange ting som virres sammen i de ulike sakene i det siste: Person, sak, forum, målgruppe, penger – alt mulig blandes til en smørje, sammen med (kompetent) synsing.

Fakta:

  • Sophie Elise er en populær blogger.
  • Sophie Elise er voksen men selvsagt ikke utlærd/moden. Det vet hun og står hun for.
  • Sophie Elise har  lov til å skrive om det hun mener, selv om kategorien hun valgte å havne i er litt mer rosa enn det?
  • Sophie Elise tjener penger på å dele personlige detaljer fra hverdagen; bilder, tanker – whatever hun vil og mener genererer klikk. Hun lever av å servere oss sin egen merkevare, også iblanda noen politiske meninger og utspill hun vil at skal endre “noe” (les: palmeolje, dyrevern og fliktningekrisen).
  • Hun følger regler og merker sponsa innlegg som sponsa og reklame som reklame.
  • Mange mener noe om henne, basert på egne forventinger og eget ståsted. Jeg også. Men har vi rett til det?

Jeg håper, mest for hennes egen del, at hun går lei snart og finner seg noe annet å gjøre, selv om hun fortsetter å dele dagboka si med alle som vil lese (glamifisert, vel og merke), full av sponsede innlegg og varierende meninger – men i mindre omfang. Jeg ville blitt lei av å ta bilder av meg selv og skrive om meg selv fem + ganger i døgnet, det må jo også hun bli? Navnlebeskuenda, ja, men det leses jo – og klikkes! Og menes! Og kommenteres. Og ja, jeg følger henne sammen med en haug med andre blogger i alle mulige kategorier, fordi jeg følger med på hva som skjer der ute generelt. Få enkeltpersoner (i Norge) har like mange engasjerte følgere som denne dama. Og ja, jeg skjønner hvorfor du (vel, dere bloggere med masse følgere som lever av å dele dagbøkene deres) må skrives om av journalister som Rune Alexandersen som slettes ikke synes synd i deg, selv om han kanskje tar kommentaren sin litt langt, men mest av alt støtter jeg journalister som Lisbeth van Bergen som ber verden slutte a bruke en 21 år gammel jente til å generere klikk – for er det noe bedre da?

Vakre, deilige kretanske strender – fortjente vi dette?

Der sitter vi, vakre sambo og jeg, på en veranda i mørket mens vi hører havet like ved. Vi har bare ikke sett det enda. Poolen lyser opp bare meter unna, den frister også. Stjernene over oss dirrer. Det gjør vi også, vi har nemlig reist med et ekte charterfly med Norwegian-snute sammen med våre to barn, som på ingen måte syntes det var nødvendig å sove. Før nå.  Klokka er to og vi er endelig på plass – Alexandra Beach, here we are! Ungene sover på soverommet, vi er på ekstra-sommerferie sent i september og hvilepulsen er på plass.

 

lillesoster_mamma_kreta_2015

Hvilepulsen kom og ble i to hele uker – og fulgte med oss hjem. Ferien sparte vi galant til over tre lønninger og pausen fra hverdagen der nord var “viktig og riktig”. Vi badet, spiste sov og prata i 14 dager. FJORTEN DAGER! Samtidig var (og er) hundretusenvis av mennesker på flukt, så forferdelig nært vårt feriemål. Bilder poppet opp i (de norske) avisene under oppholdet og i etterkant, fra strender så smertefullt og like nært vår badestrand. Virkeligheten vår var ikke den samme som menneskene på flukt fra krig og nød. Selv tok vi en “fortjent” pause fra hverdag i Norge – aka spennende jobber og trygg barnehage, hus over hodet og mat i kjøleskapet. Våre friske, aktive unger løp fritt og kunne ikke tatt til seg mer av charterlivet enn under disste to ukene; bading, spising, leking…ingen frykt og ingen bekymringer. Oj så heldige vi nordmenn er, som kan leve og være akkurat så frie som vi selv ønsker.

storesoster_kreta_2015

 

 

 

 

Sender ullklær til flyktningebarn

Min venninne Carina satt hjemme og så på teve en kveld, la oss si det var en søndag etter en hyggelig helg med familien (stemmer det, C?). Hun hadde allerede vært med på å arrangere loppemarked til inntekt til mennesker på flukt. Nå må vi gjøre noe, sa hun, nå kommer høsten og så vinteren. De minste må få tørre og varme klær! Hun samla de samme damene, pluss noen fler, og starta bevegelsen som nå heter Ull er gull – knitalong for barn på flukt på facebook.  Tøyet vi strikker er for barn mellom 0-3 år; luer, votter, sokker, bukser, gensere, skjerf, lue med hals, tepper og alt annet  står på ønskelista. Sammen med ullplaggene, fyller vi gymposer med  andre nødvendigheter også. Vil du være med å strikke, eller bidra med noe annet så er du velkommen. Vi skal lage events utover høsten i Tromsø, men du kan gjerne bidra fra hele landet. Bli med og delta med det du kan!

 

 

Den lille gutten på den store båten med det voksne blikket

Han stod der, på den store båten (som denne) i den fremmede havna, sammen med de fremmede og kriserammede menneskene. Han var alene og kanskje sju år, maks åtte. Men han var ikke barn lenger. Det avslørte blikket hans. Jeg gråt. Strigråt. For det er ikke rettferdig at jeg og mine barn skal fødes av foreldre som tilhører en gavepakke av en stat, med trygghet fra første til siste dag. Vi er så heldige her!

Gutten ble brukt av TV2-nyhetene som eksempel på en flyktning som var midlertidig redda av nordmenn i Italia, og en norsk politikvinne hadde gitt ham en bamse. Og en flaske vann. Og en pose med kjeks. Andre unger ble også filmet, de tøyset og snackset på kjeksene. Gutten bare stod der, ensom og forlatt og garantert livredd for hva som skulle skje med ham videre. Han var neppe på det store skipet – alene – frivillig. Barn velger ikke å flykte fra hjemlandet sitt, det er det få voksne som gjør også- det ligger litt i navnet; flyktninger. Så hallo, kommunepolitikere landet over, ikke hør på Siv Jensen og hennes gode venner, hør heller på hylene (og stillheten) fra de traumatiserte flyktningene som ikke har noe sted å dra – ta de til oss, de er en ressurs for oss og trenger vår hjelp. Såpass kan vi by på, vi som har fått og forvalter pengesekken etter oljens storhetstid.

 Jeg klipper og limer fra denne kronikken skrevet av Leger Uten Grenser på jobb fra Middelhavet:

(…) makan til umenneskelig prat har vi ikke hørt på lenge. Vi ønsker at Norge skal vise at vi gjerne hjelper, også når det koster mer enn en bevilgning og en bekymret tanke. Vi må ikke la oss lure til å sette deres menneskeverd opp mot vår velferdsstat. En velferdsstat uten medmenneskelighet har ingen verdi. (…) Mennesker på flukt er akkurat det, mennesker. De er ikke «lykkejegere» og de er ikke en «flom». De er mennesker som deg og meg, og når de flykter har de rett på å få søke asyl.