Swoop sa det, og jeg hadde slukt en bok. Jeg er en lesehest som alt for ofte går i dvale, men gir du meg en bok med en ok storyline sammen med en flytur eller fler, så går det unna. Jeg kan rett og slett sluke en bok på den tiden det tar meg å kjøpe den på flyplassen, vente på flyet og så fly til Tromsø eller for eksempel Oslo. Denne boka tok to flyturer, tur-retur, og den sitter enda i – det er derimot ikke helt vanlig. Denne boka er til og med både borderline chicklitt og cheesy, men samtidig så dyp og livlig – så virkelig at jeg bare måte lese den og lagre den. Her, i Hvis du får dette brevet, reiser vi i krigen som reporter fra USA til Europa og melder hjem om hverdagen der borte i 1942. Samtidig skjer det parallelle begivenheter, ikke like spennede spør du meg, og på slutten møtes de både overraskende og ikke bare lykkelig. Jeg gråt da jeg kom hjem og de siste linjene ble slukt, av medfølse og glede over at vi lever i et land der krig og nød ikke har eksistert i hverdagen til folk flest siden frigjøringsdagen etter andre verdenskrig. Og firdi jeg har blitt mamma og ser verden annerledes. Les og gråt, folkens – jeg anbefaler sjeldent bøker som har roser på cover og forsøker seg på å tilhøre chicklittsjangeren samtidig som de tilhører krigshistoriesjangeren. Basta.
