Uncategorized

Dette innlegget handler ikke om kultur eller teknologi, og er ei heller en søt symbiose av noe som helst. Jeg utnytter bare min mikro-plass i webben til å potensielt frembringe gode ideer fra andre med samme behov som meg: Melk.no forteller: Laktoseintoleranse skyldes mangel på enzymet laktase som splitter laktose (melkesukker) til glukose og galaktose.

Diagnosen laktoseintoleranse kan stilles ved at man gjør en såkalt laktosebelastningstest. Laktoseintoleranse. Med stor forbokstav, velfortjent. Jeg er positiv til det meste, nå også laktose, viste det seg igår etter min laktosebelastningstest. Men for en befrielse!  Gjennom en god venninne, som er så uheldig at hun er hyperallergisk både til laktose og soya, har jeg de siste årene smakt på mye som er laget uten smør, følte og andre godsaker. Og det finnes faktisk mye godt/alternativtdere ute-  det er bare å sette igang.Har DU noen forslag til meg? Ja?

Dagens tips: Buffalo-ost er digg og smelter nesten enda bedre enn annen ost!

Her viser kalenderen 14. juli og temperaturen har ikke overgått den vi hadde 15. ,  16. og 17. mai enda i sommer. (Hjelpesmeg jeg er glad vi hoppa uti det krystallklare vannet i Telegrafbukta da!)
Forrige uke hadde vi besøk av fine kolleger fra Nederland. Begge spurte, og det var tydelig at de hadde snakket sammen om det en del også, hvorfor i all verden vi bodde helt her oppe. Da svarte min kollega lynraskt: Vi bor ikke her oppe på grunn av været, det er jo menneskene vi vil være i nærheten av! Det er klart, et vindstille besøk på Fjellheisen i ett-tiden om natta i solskinn og ganske grei temperatur etter å ha inntatt en bedre middag på en av byens fine  fiskerestauranter (i tillegg til å ha sett Nederland vinne en av de innledende kampene før VM-finalen på en vilkårlig brun pøbb) hjalp på deres helhetsoppfatning av byen vår. De koste seg fra de kom til de dro i to dager, fordi de møtte spennede mennesker  i gode møter og de ble  helt bergtatt av naturen vår. Og slik har vi det her: De fire siste dagene har jeg vært på tre toppturer etter ordinære arbeidsager (fordi vi bor nesten midt i naturen bruker vi ikke betydelig med tid på å reise til og fra slike toppmuligheter) og den kommende helg er det klart for nye høyder på Buktafestivalen. Folk og natur betyr noe, det gjør kulturmangfold og spennende arbeidsplasser også, mens godværet bare er en bonus når det glimter til. Punktum.

Skamtinden på Kvaløya. Bilde henta her.

Forrige tirsdag, mens vi tilfeldigvis nøt en heit og leskende Berlin-dag, begynte det å tikke inn meldinger om at akkurat min leilighet ville egne seg for et ungt par. Etter noen måneder (eller en del uker i hvert fall) med visninger, utleie og sporadiske bud/lånesøking så skulle det altså skje. Lettelsen var enorm, men så blir man litt trist også: Her har man bodd i flere år og de 50 fine kvadratmeterene med verdens nydeligste sørvendte veranda er fulle av minner. Og nå skal noen søte små få oppleve det samme i en bolig jeg ikke lenger har mitt navn festet ved. Jippi! Resultatet er heldigvis et mindre lån i banken og full fokus på vår nye hjem.

Så da vet dere det, dere som har lest om meglere, FINN og budrunder her på mariesme.no!

For andre gang ligger det en iPad på stuebordet vårt, også denne gang har den fått bo hos oss i flere dager. Og denne uken fikk vi besøk an en ny iPad på jobb også – og det ryktes om at det finnes drøssevis av de her i byen allerede. Og det skjønner jeg godt! Eller?

Siden 1986 (da jeg var 6) har det Apple vært en vitkig del av livet mitt – helt tilbake til systemdisker og nødvendige re-boots takket være skumle system-feil.

Da så maskinen slik ut (its a cutie!):

Der stod hun, vet du, i vår lille fine leilighet i Uppsala og ble anskaffet for at pappa skulle få skrive sine viktige forskningsfunn på en mer effektiv måte enn før – eller for at jeg skulle få tegne og spille som jo jeg mente var det maskinen døg best til. Apple lager produkter som er laget for å brukes, og til tross for nydelig design og tunge tekniske prosesser får de det til å se så himla enkelt ut. Det gjelder iPaden også. men her i huset har vi allerede hver vår iPhone, iPhone (snart den nyeste, selvsagt) og opptil flere MacBookProer liggende. Og visst er hun lekker, denne lille gledesboksen som alle snakker om. Og visst ser jeg allerede tusen grunner til at jeg ikke skal ha en…men så lurer jeg nå da på om jeg heller skal spare de kronene hun koster mot en ny og større maskin den dagen det trengs? Nå ville det vært fint med noen kommentarer som guider meg inn eller på siden av iPad-verdenen?

Kjærlig hilsen en Apple-elsker som ikke vet om iPad blir det neste kjøpet i rekken av elegante epler:-)

Jeg er født i 1980 og så lenge jeg kan huske – til tross for noen flyttelass til ulike land i barndommen – har de fantastiske musikerene med artistnavn Knudsen og Ludvigsen underholdt meg og de som har vært meg nær. Jeg har også vært svært heldig med valg av en musikalsk familie med mye sang og mye musikk, spesielt sammen med min farmor og farfar. Farmor sang nemlig. Hele tiden, uansett humør. Og farfar fikk sine tre fine sønner til å trives med noteark og et mangfold av musikkinstrumenter.

Men nok om det. Jeg er knust. En av mine helter forlot oss nylig helt unødvendig. Og hver gang jeg hører ham spille tenker jeg på absolutt alle gode minner med absolutt alle de fine menneskene som har gitt meg så utrulig mange fine stunder frem til nå. De som kjenner meg vet at jeg har en lei tendens til å stille opp for festivaler her i Tromsø, Døgnvillfestivalen på langt et unntak. Deres første år på Alfheim-matta er et av mine aller, aller største øyeblikk. For her kommer de, Knudsen og Ludvigsen. Inn i presserommet. Jeg er festivalens bildeknipser og har truffet og fotografert en rekke “kjendiser. Men her er de altså, fnisende,  skubbende menn såvidt eldre enn min fantastiske pappa. INGEN i rommet kunne annet enn å smile og det var som alle holdt pusten i flere sekund. Og så kom latteren! Oh, du herlige latter påført av personlighet og varme! Her stod de, våre helter, på kloss hold og fulle av iver til å snakke med akkurat oss og vise akkurat vår region at de virkelig ville være her. Dagen derpå skulle nydelige RareRina intervjue de på lokalTV og danse som en snegle sammen med de. Og denne dagen skulle vi plutselig ende opp avfotografert sammen med våre helter, vi barn av åttitallet. Det var meg en fryd, på lik linje som alle sanger de har laget og som jeg har kommet over. Som voksen. Og jeg minnes så utrulig sterkt bilturenen med greveling grevelang og vet at jeg var minst like lykkelig da som nå når jeg hører flinkasene pludre i vei. Og da diktet under stod på trykk i forrige ukes Morgenbladet måtte jeg nesten gråte e skvett. Og idag var det uunngåelig. Så herved klippes det inn sammen med et svært, kjært minne fra Alfheim Stadion:

Foto: Vidunderlige Yngve Olsen Sæbbe.

When I was a little girl, my mother had this one bag with the coolest emblem on it. I wouldn´t know it until I was a bit older, but this was in fact the logo of Marimekko. My mother still has this big black bag, almost thirty years later. And I always keep a few of their prints close by to keep up the good moods, like the pillows and the round chair in this photo:

In case you didnt know, Marimekko is a Finnish company based in Helsinki that has made important contributions to fashion, and are particularly noted for brightly-colored printed fabrics and simple styles – which I fell in love with years ago.

Now that we are moving, I keep deciding on what new fancy Marimekko-items I should bring in to the next few happy, bright colored years?

Om noen få uker skal jeg på tur igjen. For en gangs skyld skal jeg reise i jobben da kommer Samboer etter for å nyte noe feriedager sammen med meg. Vi skal nemlig til Berlin, byen over alle byer. Denne gangen skal vi bo i Friedrichshain, selv om det var helt fantastisk å bo på Circus i Prenslauerberg sist. Simon-Dach-Straße skal nemlig være verdens herligste kafè-gate og kaffeøl-nyteren i meg gleder seg. Som en unge. Og apropos det: Wikipedia melder at denne bydelen er Berlins yngste hva befolkninsalder angår: Gjennomsnittsalderen var i 2004 på 36,9 år.

Bydelen var en tidligere grønn lungei byen, som kartet under enda viser spor av:

Nye impulser: Here we come!

Nå skal jeg lese på den uofisielle siden til bydelen og glede meg.  Bilde: Wikipedia Commons.

Med fare for å skrive for mye om hus og hjem og ikke…kultur og teknologi som denne bloggen egentlig handler om…så skriver jeg enda mer om innsiden av vårt nye hjem! Ellos og allposters.com kan kanskje hjelpe meg innrede det nye kontoret og det nye gjesteværelset vårt – uten at alt blir kritthvitt sånn som jeg normalt liker det:

Klikk på bildet for å få opp FINN-annonsen.